Lappeteppet

Biter av liv

Lappetepper kan fortelle historier om nytt liv, levd liv, om liv som har vært eller om vær og vind. De kan også fortelle om historier om å gjemme seg, om å overleve ute på gata eller om varmen alene eller sammen med noen. Denne uka får du tre ulike varianter av samme oppgavetype som du kan ta utgangspunkt i. Takk for alle hyggelige e-poster og tilbakemeldinger på Instagram om både oppgaver, skrivelyst og skriveoppgaver. Det føles utrolig stas å kunne bidra til skriveglede og få se så mange skrivende dele tekstene sine offentlig, men også med meg i innboksen. Det føles som en enorm tillitserklæring.

Lappeteppet

Bruddstykker

Under finner du tre bruddstykker. Velg et av dem (i alle fall om gangen) og bruk bruddstykket som en inspirasjon til å skrive en lengre tekst i selvvalgt sjanger. Bruk gjerne timer og skriv konsentrert i 5 til 15 minutter.

Les over teksten din. Trenger den å ligge på vent og jobbes med senere, skal den forbli en øvelse eller kan den danne utgangspunkt for en ny ide eller en helt annen tekst senere?

• Kulden fra betongveggen og betonggulvet var ikke til å unnslippe for noen av dem. Noen skalv av redsel, men de aller fleste av den overveldende kulden. Dette var hverdagen nå. Mens andre holdt rundt hverandre, klamret hun selv seg til det tykke lappeteppet hun alltid hadde med seg ned hit. Lukten av faren satt enda igjen. Det hadde alltid bare vært de to. I det flyalarmen nok en gang ulte, tenkte hun på hvor glad hun var for at faren slapp å oppleve dette lengre. Et helvete som virket uendelig, og et helvete hun kanskje ikke ville overleve.

• Han pustet lettet ut da han lukket ytterdøren bak seg. Endelig hjemme og nok en kveldsvakt over. Med to selvmordsforsøk, en tvangsinnleggelse og et sykefravær de aldri ville få bukt med, var de altfor få og arbeidsbelastningen altfor høy.

  Hodepinen murret, og han kjente kvalmen som bygget seg opp og varslet om at et migrenanfall var i anmarsj. Han famlet inn på kjøkkenet, fant frem et par Paracet og fylte glasset. Han tok seg ikke tid til å vente på at vannet ble kaldt, men tok til takke med de første lunkne dråpene som kranen hadde å by på. Han følte seg helt elendig, og strakte seg etter lappeteppet som hang over den ene kjøkkenstolen. Han pakket det rundt seg og kjente at det hele ble for mye ham. Han skalv og hakket tenner. Teppet, som moren hadde gitt ham da han begynte på sykepleien, hadde fulgt ham siden, og hadde gitt både trøst og varme, men var også et bevis på en dyp kjærlighet fra hun som hadde måttet gi tapt for kreften så altfor tidlig. Han tørket tårene og husket hva hun sagt, I morgen er det en ny dag, Anders. En ny dag med nye muligheter. Glem aldri det.

  
  «Husker du meg?».

  Han skvatt, og ble brått revet ut av tankene om moren. Glasset han fortsatt hadde mellom hendene, traff gulvet og knuste.

  «Hva gjør du her?» sa han stotrende.

  Den andre bare så på ham, kniste litt og smilte.

  «Det er jo ironisk i grunn, Anders. Disse glasskårene gjør jo det hele så mye enklere for meg».

• Det var noe kjent med teppet som lå over senga. Hadde det vært der før? Det var så fargerikt og ulikt alt annet her inne. Det kunne ikke høre til her. Kanskje hadde det vært noen her som hadde glemt det. Det var ikke uvanlig. Her kom og gikk de som de ville. Alle påsto de at de hørte til her, selv om ansiktene alltid var ukjente.

Lykke til!
Hilsen Runar